Synne Marie

Lørdag hadde vi avslutning her på Borg FHS. Det var selvfølgelig hjertesmerte gange med hundre, og som jeg nevnte i forrige innlegg; masse tårer og fine avskjedsord, og nå er facebook stappfull av statuser, bilder og wallposts av folk som savner hverandre. Rimelig glad for at jeg var på baksiden av dette banneret i år:

Vi slapp det ned midt under "døren låses, porten lukkes"-sangen. Og etterpå var det bare å stå med åpne armer for å få og gi lune klemmer, og ta tårevåte farvel...

Det er helt utrolig merkelig å tenke på at året faktisk er over. Det virker som om det var i går at vi stod spente på gårdsplassen for å ønske nye elever hjertelig velkommen, klare til å gjøre en innsats for å bidra til at de skulle få et like fantastisk år som det vi hadde. Vi leverte ut nøkler og så internatet fylles av ukjente mennesker. Disse ukjente menneskene ble etter hvert velkjente, og hver og én av dem er helt unike!

Det er trist, men samtidig er det et godt tegn? Det betyr jo bare at du har hatt det bra, og at du ikke vil skilles fra de menneskene du har blitt så glad i. Og selv om det føles som om det er slutten akkurat nå, så er det faktisk ikke det! Det er slutten på folkehøgskoleåret, men folkehøgskoleåret er jo bare starten på livslange vennskap og fungerer som en "dytt" ut i den virkelige verden. Man finner alltid en måte å holde kontakten på. Det blir ikke det samme som å bo oppå hverandre hver dag, men uttrykket "venner for livet" er på ingen måte overvurdert. Og som jeg har sagt før; du har alle de fine minnene, og de er det faktisk ingen i hele verden som kan ta fra deg.

Så, når du tenker at du savner de du er så vant til å ha rundt deg, er det ikke verre enn å bare ta opp telefonen og ringe, og så får du høre stemmen deres igjen. Eller sende melding. Eller Skype. Eller sende brev! Brev med småting i, bilder for eksempel, eller et lite kort. Det er fantastisk koselig å gi, og å få! Eller planlegge en liten reunion og bestille en billig flybillett. Norge er heldigvis et lite land, og har du venner for livet kan du være bombesikker på at du blir å være i både tankene og hjertene deres framover. De har satt spor hos deg, og du har satt spor hos dem, og det er verdt mer enn alle pengene i hele vide verden. :)

I morgen er den offisielle avslutninga på Borg. Igjen. Hvem skulle tro at den dagen ville komme igjen så fort? Året har bare løpt løpsk, og på et øyeblikk er det over. Eller, på mange øyeblikk. Fine, triste, herlige, ikke fullt så herlige, frustrerende, leie, kule, søte, fantastiske øyeblikk. Heldigvis har jeg bare kost meg siste perioden, og har hatt så mye å gjøre at jeg ikke har tenkt noe særlig på avslutninga. Det vil si, før nå, når alt er så nært. Følelsene river ganske kraftig i kroppen, og jeg kan gå fra å være i skyene til å bare ville løpe og gjemme meg under dyna, for å slippe alle tårene og avskjedsordene som venter. Det er vanskelig å forstå for de som ikke har opplevd det selv, men avslutning på folkehøgskole er en eneste stor foss av tårer, verkende hjerter og savn etter mennesker som enda ikke har forlatt deg, men som skal gjøre det hvert øyeblikk. Whee...

Skal uansett gå inn for å bruke tid med alle de herlige menneskene mens de fortsatt er her, og jeg vet jo at det ikke akkurat er slutten på livet. Hjerteskjærende er det likevel!

I går arrangerte vi stippene rollebryllup. I et rollebryllup skal alt være som i et vanlig bryllup, med vielse og bryllupsfest og alt som hører til! Forskjellen her er at alt er "på liksom" og folk skal spille ulike roller. Forstå det den som vil; det er i alle fall veldig gøy når man først setter igang!

Vi har jobbet ganske jevnt siden januar med hele arrangementet; over hundre forskjellige roller skal samsvares og deles ut til de riktige personene. Brud og brudgom må plukkes ut, og alt skal holdes hemmelig. Det sier seg selv at det er helt umulig å få hundre stykker til å holde munn om hvem som har hvilke roller, og ikke til å unngå at noe lekker ut, men alt i alt gikk det ganske greit!

Å arrangere et helt bryllup er derimot ingen enkel sak. Alt fra det praktiske med bordplasseringer, hefteproduksjon (sanghefter til både vielse og fest skal på plass), til underholdningsinnslag med sang og leker, pianist, stripper, DJ, og så er det hundre forskjellige roller som skal følges opp. Jeg tror aldri jeg har hatt hodet så fullt av alt mulig rart på én gang; telefonen ble brukt i ett sett hele dagen. På det mest hektiske stod jeg med telefonen med kveldens DJ i den ene hånda for å forsikre meg om at spillelista for kvelden var intakt, mens Camilla supplerte ivrig i bakgrunnen, slapp krølltanga jeg hadde i den andre for å laste ned en sang til et hasteinnslag, samtidig som jeg hadde en samtale med en elev som stakk innom for underholdningsinnslagshjelp. Det gikk i surr, og endte med at jeg ga DJ'en halvveis panikk da han trodde han måtte synge, krølltanga holdt på å svi hull i toalettmappa mi, og eleven og Camilla bare stod der og så avventende på meg mens jeg forsøkte å delta i to forskjellige samtaler på én gang. Sirkus, og på et punkt bare ristet Camilla oppgitt på hodet og ba meg ta 15 minutter. Det ble heller ikke bedre da vielsen var over og festen startet, og stripperen skulle inn. Ingen hadde fikset sangen han skulle strippe til, og alle gjestene stod og så forventningsfullt på pappeska han ble brakt inn i, og lurte på hva som var iferd med å skje. Det endte med at jeg krøyp halvveis inn i pappeska for å informere om problemet (som om han ikke var nervøs nok fra før), for deretter å bare håpe på at strippenummeret var så vanvittig bra at ingen la merke til den lille hendelsen. Heldigvis var det andre "strippesanger" inne på spillelista, og til tross for en annen sang enn han forventet skuffet han ikke, og gjorde en superjobb!

Jeg tror ikke vi kan få takket alle sammen nok, av de som bidro til at det hele ble en utrolig vellykket kveld. Pianisten som hadde tre knappe dager på å øve inn brudemarsjen. De to som sang i kirka og ga alle sammen gåsehud (og et par tårer i øyekroken?), og som attpåtil trosset sceneskrekken. Presten som bare tok alt på strak arm, til tross for plutselige endringer i programmet. Toastmasterne likeså. Det utrolig rocka "Marry You"-nummeret av de to som har vanvittig mye talent og som endelig turte å bruke det. Samejoik, bananlek. Uventet fødsel med en ganske kraftig innlevelse. Profesjonell brudebukett. For ikke å snakke om alle talene; forlovere, mødre og fedre gikk virkelig langt inn i rollen sin og holdt taler med powerpointpresentasjon og trøkket på. Brudeparet, som taklet alt på en utrolig sporty måte. Alle som jobbet i timesvis for å fikse til rigging, dekorasjon og vakre kakekreasjoner. "Små"roller som bare gjorde vanvittig mye ut av seg og som styrte showet. Det er ikke få som har gått ut av sin egen komfortsone for å oppfylle våre ønsker og krav, og det er vi bare fantastisk glade og takknemlige for!!!

Jeg får en del klager på at jeg blogger lite og uregelmessig. Jeg har ikke tenkt å beklage det, men prøver med et lite oppsummeringsinnlegg om hvordan det egentlig har seg.

Det er vanskelig for meg å formidle helt korrekt og direkte om hvordan livet som stipendiat på en folkehøgskole er, eller egentlig hvordan livet på en folkehøgskole faktisk utarter seg. Det er så forskjellig fra dag til dag, og det er så mange inntrykk å bearbeide. Flere i år enn i fjor, skal jeg være helt ærlig. Å ta rollen som den kjipe, den halvveis autoritære, den alltid-positive-uansett-om-vi-skal-ut-og-ha-konkurranse-om-hvem-som-kan-finne-den-største-edderkoppen-med-de-lengste-bena-holdningen har definitivt gitt meg både hodebry og gnagsår mer enn én gang. Likevel har jeg lært noe helt enormt masse av det.

Jeg jobber i et team. Et team bestående av noen helt fantastiske, enestående mennesker som jeg har blitt veldig glad i. Vi bor sammen, utfordrer hverandre, går til tider hverandre på nervene, men backer hverandre opp på godt og vondt. Det er alltid noen å prate med dersom man plages med noe, en varm klem om man skulle trenge en, og en tålmodig sjel som lar deg rase fra deg om alt du skulle ha på hjertet. Som personer er vi vel ulike som natt og dag, men som vi bruker å si; vi er som en stor søskenflokk - krangler som søsken og er glade i hverandre som søsken. Dessuten kan jeg helt og fullt være meg selv når jeg er hjemme i huset sammen med dem, og kan fundere høyt på at måker ligner på flyvende delfiner uten at de stempler meg som fullstendig gal. Bare litt.

Hodet mitt har sånn smått begynt å venne seg til tanken på å ha hundretusen ting gående på én gang, til tross for at jeg ofte er forferdelig vimsete av natur. Hvis jeg skulle prøvd å telle alle spørsmålene jeg får på én dag, hadde jeg nok mistet tellingen rimelig fort... Vi skal helst vite hvorfor det ikke er varmt vann i dusjen, hvorfor internett er tregt, hva som er til middag, hvor den derre røde rullen med sånn tråd som du vet ligger gjemt hen, når bussen går (og gjerne hvor den går fra, og hvor den går til), hvor alle er til en hver tid, hvor lang tid det tar å koke spaghetti, hvorfor butikken stenger tidlig, hvordan vaskemaskinen fungerer... Og har noen et problem bør du for all del ha tenkt ut både en praktisk og teoretisk gjennomførbar plan og løsning før du i det hele tatt vet hva det dreier seg om. Som oftest er det noe mellom himmel og jord, og noen ganger litt utenfor det også. I over halvparten av disse tilfellene har jeg selvfølgelig endt opp med å stå med et passe forvirra uttrykk og et lite intelligent "eee..." som svar. Likevel, misforstå meg rett, det er ikke negativt ment i det hele tatt, det krydrer faktisk hverdagen aldri så lite!

Uttrykket "learning by doing" har vel sjeldent passet bedre. Tipper man kan høre det summer oppi toppen på meg når jeg forsøker å legge sammen to og to eller tenke kjappere enn det som er fysisk mulig...

Hard lesson number one?
Å gjøre hundre stykker superfornøyde på én gang er komplett umulig, og noen ganger må du skuffe noen for å kunne glede noen andre.

Number two?
Å ha god oversikt over alt som skjer rundt deg gir både fordeler og ulemper, og det er et dilemma hver gang noen krysser en grense i en eller annen retning. Det er ganske mange av de grensene, nemlig!

Number three?
Det går ikke an å være på jobb 24 timer i døgnet, 7 dager i uka, i ni måneder. Uansett hvor lett det virker i teorien.

Positive lesson number one?
Det er bestandig noen som møter deg med et smil, en hyggelig kommentar eller en gest som bare lyser opp dagen. Og det går ikke én eneste dag uten!

Number two?
Du går inn for å se alle, og vil så gjerne gjøre en forskjell for noen, og oppdager at den det gjør aller mest forskjell for, er deg selv. Mennesker som setter perspektiv på livet og som gir deg minst like mye for hjerte-til-hjerte-samtalene som du mente å gi. Fantastisk.

Number three?
Frihet og kreativitet! Å bare kunne arrangere hvasomhelst nårsomhelst, og det er alltid noen som vil være med...

Onsdag 27. april:
Nå begynner det nærme seg skoleslutt, og vi har bare to uker igjen. På en eller annen merkelig måte føles det som om vi har mye lenger, selv om jeg kjenner jeg ikke klarer å la være å bli stressa over alt som burde sies og gjøres før vi er ferdige!

I dag har jeg hatt seminar med chill'an, og vi har vært på fjelltur! I solskinn, selvfølgelig, og med et stopp på McDonalds for en velfortjent McFlurry etterpå. Siste dag med seminar for min del, og jeg kjenner jeg kommer til å savne å ha en hverdag bestående av fjellturer, diskgolf, i puddersnø på strandafjellet, grilling, og ellers bare kos... Misunner neste års stipendiater gaaanske mye, selv om det begynner å bli på tide å komme seg igang med det som skjer i verdenen utenfor Borgund Folkehøgskole. Til tross for dette er det rart å begynne å tenke i siste-bane igjen; siste tur på Høgkubben, siste seminar, siste tilsyn, siste middagsstart, siste helgestipphelg, siste dagens, siste ditt, siste datt... Jeg liker ikke tanken.

Jeg søkte på tre universiteter i England, og kom inn på tre av dem. Alle, ja! Superglad for akkurat dét, men det ga meg selvfølgelig et hodebry uten like da jeg skulle bestemme meg for hvor jeg ville gå hen. Om det kalles et luksusproblem er jeg ikke sikker på, men det har iallefall sørget for at jeg har hatt tankene helt andre plasser enn de burde være til tider. Tirsdag hadde jeg fri, og bestemte meg for å løpe på fjellet. Ingenting er som klar fjelluft når viktige avgjørelser skal tas! I tillegg til tålmodige mennesker som hører på den forvirra luksusproblemklaginga mi, såklart. Haha, hva skulle jeg gjort uten dere?

Etter mye fram og tilbake falt valget på Roehampton University, som jeg besøkte da jeg var i London i slutten av februar. Nydelig sted, midt i en diger park, men også bare 20 minutter unna London sentrum med buss. Gleder meg til fortsettelsen, selv om det nok tar en stund før det synker helt inn!

...men jeg kan jo trøste meg med at det er fordi jeg er alt for opptatt med livet!

Den siste måneden har jeg reist ganske mye, England, USA, Island, hjem til Norge, og nå er vi igang med den bittersøte siste perioden på Borgund Folkehøgskole. Det er mulig det kommer innlegg fra turen igjen etter hvert, men du kan fortsatt lese bloggen fra USA her. Anbefaler eventuelle nye elever til neste år å ta en titt; de andre linjene har selvfølgelig også blogger fra sine turer, hvor man får et godt innblikk i hvordan det er å være på reise med skolen!

Sånn bare for å hoppe voldsomt i emnene, så hadde vi basketballturnering her på lørdag! Utropstegnet var på ingen måte et forsøk på å være entusiastisk; jeg kan ikke fordra å spille ballsport. Stippene skulle stille eget lag, og jeg hadde intet annet valg enn å pent ta på meg joggeskoa og treningsklærne og late som om jeg visste hva basket gikk ut på. Stygt redd for at jeg ble gjennomskua på den delen, da jeg var alt for opptatt av å holde meg unna ballen i stedet for å risikere livet for å få tak i den. Som jeg så fint sa det; jeg står heller og danser i undertøy med pompoms i henda, eller hopper i strikk og fallskjerm på én og samme dag, enn å spille en hel basketballkamp. Anyway, vi tapte to og vant to kamper, og sier oss vel fornøyd med det... Og, jeg lever fortsatt etter fire hele kamper med basket.

Ellers skjer det mye for tida, og som vanlig går det alt for fort i svingene. Prøver å jobbe, reflektere, konsentrere, men det ender som regel opp i et eneste stort travelt virrvarr. Jeg som trodde jeg hadde blitt så flink til multitasking og planlegging har nok litt av hvert å lære om å gi hodet en pause når jeg trenger det! Er det en ting jeg har lært, er det at man som regel lærer på den harde måten uansett hva det gjelder. Fint å vite?

Jeg har overtatt blogginga for Ottar for USA-klassen. Du kan følge bloggen på usa.reiseskolen.net, der vil det komme oppdateringer for hver eneste dag vi er her i statene.

At the moment befinner vi oss i MEMPHIS! Og åh, jeg har falt litt for denne byen allerede. Etter en museumstur i Little Rock i morrest på Bill Clinton library and museum var det tid for totimers kjøretur avgårde til Memphis, som betød ny statsgrense og vi er nå i Tennessee. Jeg samlet alt jeg hadde av museums- og guide-entusiasme i forkant, og klarte å overbevise meg selv om at dette var vanvittig interessant. En liten stund i alle fall. Guidingen var kort og filmen likeså, så den 1,5 timers lange egenturen ble brukt til å sose rundt med kameraet parat og ta mer eller mindre heldige bilder av intetanende klassekamerater. Jeg kommer aldri til å bli et museumsmenneske...

For å hoppe fra en ting til en annen; Memphis er en fantastisk sjarmerende by! Det første vi gjorde var å gå rundt i byen og utforske, før vi slumpet over en rekke med hest og vogn som stod parkert. Billig som det var tok vi en tur, og med en entusiastisk valp på fanget turet vi rundt i gatene med kameraet parat og hesten travende foran. Etter dette var det på tide med mat, og vi dro innom en live music bar som het BB King, og bestilte grillmat. Fantastisk koselig, og en utrolig stemning med live musikk! Dyktige musikere og vanvittig mye mat! Byen har også en slags stemning over seg som jeg ikke helt klarer å forklare, uansett hvor klisjé det må høres ut. Folk er høylytte og det er mye rart å se i gatene (må bare nevne en gruppe glade gatesangere med en plakat med "We sing for peace!" og hele greia var heeelt out of tune. Haha, kos!) og all den gode energien gjør i alle fall sitt for humøret mitt. Herlig :)

Sist jeg skrev skulle jeg avgaarde til Branson, Missouri. Der var vi i en natt, og vi trygt plassert paa Comfort Inn i Little Rock, Arkansas. Vi beveger oss raskt avgaarde (eller, endel timer paa rumpa i minivans og trucks blir det til) men vi kommer da fram! I gaar var vi paa Dolly Parton Dixie Stampede Rodeo. Det er et hesteshow, og det sier seg selv at jeg var i himmelen... Deee fine hestene, kule triks, og alt i amerikansk stil! Litt overamerikansk til tider (de er himla patriotiske her nede, det skal de ha...) men det var goey! Vi ble servert mat under hele showet, en hel (!) kylling hver, groennsakssuppe, svinekotelett, bakt potet, rundstykke, apple pie, og unlimited med drikke. MASSE mat... Og ingen kniv og gaffel, alt skulle spises med hendene! Haha, en opplevelse for sure. Ellers ble det noen turer ned paa smaa sjapper i Branson og selvfoelgelig innom Starbucks. Branson var derimot ogsaa litt spesielt paa en annen maate; stedet ble nettopp rammet av en tornado, og motellet vi egentlig skulle bo paa fikk store skader. Det var rart aa kjoere gjennom byen og se oedeleggelsene tornadoen hadde skapt, og vite at vi befant oss midt i tornadobeltet. Vi har faatt beskjed om hva vi skal gjoere hvis det skulle oppstaa tornado, saa naa faar vi bare krysse fingrene! Koedder bare med dere. Vi er nok ganske trygge for saant naa.

I dag dro vi paa Brand Outlet Stores. Dette er da et digert kjoepesenter som bestaar kun av merkebutikker som har alt paa salg. Vaeret var ikke helt paa vaar side, men det la vi nesten ikke merke til der vi sprang lykkelig rundt fra butikk til butikk. Jeg vimset for det meste rundt alene, og HEY for en effektiv dag! Kofferten min kommer til aa vaere en god del tyngre paa vei hjem... Kjoepte Nike running shoes, Nike overtrekksjakke og treningsskjorte, dri-fit warm collegegenser, solbriller, foret collegejakke, to Levi'sbukser, solbriller og hotpants til ca. 1500 kroner til sammen. Beat that...

I kveld var jeg med reiselederne vaare og laererne ut for aa spise. Vi dro paa en fiskerestaurant, og Jim og Carl, to av reiselederne, insisterte paa at jeg skulle smake paa froskelaar, roller puppies (ellernoe, husker ikke hva det het jeg!) og oesters. Som jeg paapekte der vi satt; jeg er ganske flink til aa smake paa ting, men jeg er ikke saa flink til aa like det jeg smaker. Det var derimot overraskende godt, selv om jeg tror jeg holder meg til "vanlig mat" framover. Det er ikke bare en myte at de spiser masse fast food og altfor masse usunt her, for jeg foeler jeg har gaatt opp flere kilo allerede. Sick masse mat, hele tiden! Saa bra at jeg har kjoept treningsklaer da, hoho. I morgen drar vi videre til Memphis, og jeg gleder meg til aa se hva musikkbyen har aa tilby. Koser oss fortsatt paa tur til tross for ustabilt vaer her i Midtvesten, gleder oss litt til sola og varmen i Florida, men jeg trives utrolig godt akkurat der vi er naa. Det er fint aa se et Amerika som ikke er saa preget av turister, enn saa lenge, og folk er ekte og imoetekommende og vil hele tiden vite hvor vi kommer fra og hva vi gjoer her. Vanskelig aa forklare dette med folkehogskole da, hehe! Haaper dere fortsatt har det bra der hjemme, jeg skal proeve aa holde oppdateringene jevnlige :)

Dette blir en relativt kort blogg, da vi skal avgaarde klokka 8.30 til Branson og naa er klokka 8.05, paa morgenen. Men hey, et lite livstegn faar dere da iallefall! De siste dagene har vaert innholdsrike. Orker ikke begynne om London naa, det kan jeg ta senere, men as we speak befinner jeg meg paa et motell i St. Joseph, Missouri.

Vi startet turen i Winona, som ligger i Minnesota, og der var det kaaaldt... Vet ikke noyaktig hvor mange minusgrader siden de maaler i fahrenheight og ikke celsius, men jeg tror det var rundt -10 grader c. BRR. Der bodde vi hos vertsfamilie, og jeg og tre andre havnet hos en utrolig koselig dame som het Jeanine Black. Hun bodde i et digert hus ved innsjoen, nydelig! Paa dagene var vi med studenter ved Winona State University, hvor vi fulgte dem gjennom dagen som student paa et amerikansk universitet. Jeg og Vendela havnet med ei kjempekoselig jente som het Paige, som viste oss rundt i byen, paa campus og tok oss med i timene sine. Alle amerikanerne vi har moett har vaert kjempehyggelige, pratsomme og veldig interesserte i hvor vi kommer fra og hva vi gjoer her! Vi har ogsaa moett ekte native americans og laert litt om deres kultur og ritualer, utrolig interessant.

For noen dager siden ankom vi St. Joseph, og her er det betraktelig varmere, heldigvis. Rundt 15-20 grader, og sola titter fram innimellom. I gaar var vi og laerte hvordan CSI (Crime Scene Investigation) fungerer, fikk hoere om sakene de ofte jobber med og hvilke teknikker de bruker. Tror det er foerste gang jeg har vaert paa en guidet tur et sted og ikke falt helt ut i mine egne tanker, for det var superinteressant, og egentlig rimelig freaky. Etterpaa spiste vi en legendarisk god biffmiddag paa Texas Rodeo (eller noe saant). KOS! Dagen foer var vi en jentegjeng paa Applebee`s og spiste, og fikk dessert paa huset og endel oppmerksomhet fra nysgjerrige amerikanere. Goey!! Jeg koser meg i statene med en herlig gjeng av en klasse, og gleder meg utrolig mye til de neste tre ukene. Vet ikke hvor ofte jeg faar tid/mulighet til aa oppdatere her, men jeg skal proeve. Haaper dere har det bra der hjemme! :)